Utmarksbeite

Norge består av 95 prosent utmarksareal. Halvparten av dette kan brukes til beiteformål. Utmarksbeite er en viktig del av fôrgrunnlaget i norsk jordbruk.

Men til tross for at det høstes verdier for cirka 1 milliard kroner hver sommer, og det er over 2 millioner dyr som hvert år slippes på utmarksbeite her i landet, preges utmarka av for lite beiting de fleste steder. Faktisk er potensialet minst det dobbelte av det beitetrykket vi har i dag. Med andre ord er det et stort spillerom i utmarka i dag, hvor både antall dyr på beite og andel grovfôr i fôrrasjoner kan økes.

Nibio har lagd en egen temaside for utmarksbeite hvor man finner informasjon om blant annet ressursgrunnlag, arealregnskap, kart, osv.

Beitebruk og planlegging

Før beiteslipp må sauer og lam være beiteklare. Beitefeltet må være klargjort, gjerder og grinder skal være vedlikeholdt. God planlegging i starten av beitesesongen er en forutsetning for effektivt beitebruk og sikring av god dyrevelferd. Ved slipp av dyr på utmarksbeite er det viktig å være godt forberedt på de ulike utfordringene, det krever forarbeid og kontinuerlig beredskap.

Flere kommuner har i dag en beitebruksplan. Dette er en systematisert presentasjon av beitearealene i kommunen og bruken av disse arealene til beiting med husdyr. Den skal dokumentere omfang og verdi av nåværende beitebruk, samt vise til historisk bruk og gi estimater for framtidig bruk. Beitebruksplanen skal ikke løse uavklarte juridiske problemstillinger, men der slike finnes, gjerne påvise disse og foreslå framtidig håndtering.

Det er viktig at beitekapasiteten ikke blir for stor. Beitekapasiteten er et antall dyr som langsiktig gir best muligproduksjon, uten at beitegrunnlaget svekkes. Om beitekapasiteten er større vil dyrene spise mer lavenergiplanter, og dette kan føre til en lavere tilvekst. I tillegg kan det også føre til overbeiting av beiteområdet. De fleste knytter overbeiting til selve ressursgrunnlaget, hvilket vil si at overbeiting er når utbredelsen av beiteplanter reduseres. Dyreantallet et utmarksbeite tåler vil avhenge av blant annet beitekvalitet og vegetasjonstype. Hvert enkelt areal må dermed vurderes individuelt.

Norsk Sau og geit har mer informasjon om dette.


Hvem har ansvar for hva?
Mattilsynet har ansvaret for forvaltning av dyrevelferdsloven, forskrift om velferd for småfe og forskrift om velferd for produksjonsdyr, som også inkluderer dyr på beite. Mattilsynet fører tilsyn med driften og har adgang til å kreve at dyreeier må treffe tiltak for å sikre dyrevelferd og skjerme dyr mot konkret fare. Mattilsynet kan ved forekomst av rovvilt også pålegge beiterestriksjoner, og hvor dyreeier kan ha rett til økonomisk kompensasjon.

Miljødirektoratet
Miljøforvaltningen har ansvar for å ta vare på naturverdiene og bestander av rovvilt, i tillegg til å redusere skade på beitedyr. Det innebærer blant annet saksbehandling etter naturmangfoldloven og viltloven, innhenting av kunnskap gjennom finansiering av forskningsprosjekter og formidling av kunnskap og informasjon om rovvilt.

Miljødirektoratet har ansvaret for en tilskuddsordning for å forebygge skader på husdyr og tamrein påført av rovvilt og å bidra til å dempe konflikter og begrense ulemper ved rovvilt, samt erstatningsordningene ved tap av dyr til rovvilt.

Statens naturoppsyn (SNO) er Miljødirektoratets feltorgan, og utfører alt feltarbeid knyttet til rovvilt, blant annet sporing og skadedokumentasjon.

Landbruksdirektoratet
Landbruksdirektoratet forvalter tilskuddsmidler som skal fremme bruken av utmark til produksjon av mat, samt erstatningsordningen når Mattilsynet pålegger beiterestriksjoner.

Landbruksdirektoratet er også satt til å ivareta de landbruksfaglige interessene i den todelte målsetningen om å ha både rovvilt og husdyr på utmarksbeite. Forvaltningsplaner for rovvilt fastsettes av åtte rovviltnemnder, hvor relevante tilskuddsordninger for landbruket og føringer for beite- og rovviltprioriterte områder omtales.