Fjellkommunene utgjør rundt en fjerdedel av arealet i Norge, og de er fordelt på mange fylker. Det er store variasjoner i næringsstrukturen til de forskjellige fjellkommunene, men for mange av dem er landbruket av stor betydning, sammenlignet med nasjonale tall.

De fleste fjellkommunene har lav befolkningstetthet, og mindre enn 5 prosent av landets befolkning er bosatt i disse kommunene. Det lave befolkningstallet til tross – rundt en femtedel av alle aktive gårdsbruk i landet hører hjemme i fjellområdene. Og fordi befolkningstettheten er så lav, og fordi landbruket har stått sterkt med mange gårder, blir landbruket relativt sett viktigere her enn i de fleste andre norske bygder. Landbruket utgjør en viktig bærebjelke for fjellområdene – uten et livskraftig fjellandbruk faller en sentral del av næringsgrunnlaget, og dermed også bosettingsgrunnlaget, bort.

Matsikkerhet er naturlig nok det viktigste fellesgodet som landbruket bidrar med, og fjellandbruket er viktig for den totale matproduksjonen i landet. Matproduksjonen i fjellregionen gir allerede et betydelig bidrag til nasjonal matsikkerhet, og fjellandbruket kan bidra enda mer fremover gitt at det stimuleres til dette. Dette er enda mer aktuelt i en tid hvor ufred og klimaendringer skaper global usikkerhet og sult, og det hviler et ansvar på oss som nasjon til å utnytte det potensialet vi har for å øke produksjonen av matvarer basert på lokale og nasjonale ressurser. I en slik sammenheng bør vi stoppe og helst reversere nedleggelse av gårdsbruk på bygdene.